Planteshop Frø- og plantekatalog Plantebistand Kurskalender Humle- og bieplanter Planter inndelt etter herdighetssone Plantepakker Hva er en skoghage? Bilder fra en skoghage Nitrogenfiksering Jorddekkere Vindbrytere Trær Busker Stauder Systemplanter Andre planter Skadeinsekter og nytteinsekter Plantesykdommer Planteformering Beskjæring Ugressmiddel Efferus veksthus på "Dyrking av Storhassel i Norge" på Skadeinsekter, nytteinsekter og plantesykdommer på Hvem er Efferus? Kontakt Åpningstider

Flere bilder av Bringebær

Bringebær - Rubus idaeus

Navn	Bringebær
Samisk navn	Gahpermuorji, Gáiccamuorji, Lávet, Váran
Latinsk navn	Rubus idaeus
Familie	Rosefamilien
Herdighetssone
Frøbehandling	x
Spiselig
Medisinsk
Kjente farer	Ingen kjente
Bladfellende/Eviggrønn	Bladfellende busk
Ytelsesevne	4
Jorddekkende egenskap	-
Jordsmonn
Skygge/sol preferanse
Skygge/ Sol toleranse
Fruktbarhet	SF

Tegnforklaring til tabellen finner du ved å klikke på tegnet.

Bladfellende busk som blir ca 2 meter høy. Beveger seg naturlig og ganske raskt via jordstengler hvorfra toårige greiner vokser. Holder seg også frisk og langt mer produktiv hvis den får bevege seg på denne måten fremfor å dyrkes stillestående på ett sted. Bringebær suger da ganske raskt opp endel næringsstoffer fra jorda som fører til at den blir langt mindre produktiv og til slutt dør av virussykdommer. 10 år er ca. levetid hvis den dyrkes stillestående. Det er ganske lett å kontrollere hvor du vil at bringebærplanten skal bevege seg, gjerne opp på lavtvoksende greiner, busker og stauder. Man holder da bærene oppe fra jorda og de dekkes bedre til for fugler. Man unngår da også i større grad gråskimmel. Bærer frukter fra seint i juni til november og til og med desember hvis vinteren er svært mild - avhengig av sort. De fleste sorter modner over flere uker. Sorter uten torner anbefales.

Bringebærblomster er den nest viktigste kilden til pollen for honningbier i Norge.

Urtekildens Planteleksikon om bringebær

Konservering av bringebær

Bringebær eddik
Bringebær syltetøy
Bringebærblad te

Formering av bringebær

          : Lett
     : Noe vanskelig
  : Svært vanskelig

Deling: Deling av rotskudd fra rotstengel. Svært enkel måte å formere bringebær på. Løft voksne planter i dvaleperioden og del rotstengel med minst ett rotskudd på hver del.

Stiklinger: Mykved, grønnved- og semimoden stilkling fra vår til midtsommer. Stikling settes opp ned. Hardvedstikling på vinteren. Rotstiklinger på vinteren som for pawpaw. Bladstiklinger fra midt- til seinsommer hvis du trenger mange stiklinger. Ta en frisk grein på 30-45 cm uten uutsprungne skudd. Kutt stiklinger på 2.5 cm, ca 1 cm over og under et bladskudd. Sett i rotmedium med en del torv og 1 del sand. Sett frostfritt med høy luftfuktighet. Danner røtter etter 6-8 uker.

Bringebær sorter

Bringebær som modner på sommeren:

Asker: Små bær med god smak. Svært vinterherdig og motstandsdyktig mot bringebærskuddsyke og rød rotråte (Norsk sort fra 1977).
Balder: Middels store bær med god smak. Store avlinger. Passer best i Sør-Norge (Norsk sort fra 1989).
Cascade Delight: Midtsesong. Ny sort med svært store og veldig faste og søte bær. God resistans mot rød rotråte. Tornefri.
Glen Ample: Midtsesong. Medium til store bær med svært god smak. Smuldrer lett i kaldere strøk. Hovedsort i Norge. Tornefri. Mottakgelig for rød rotråte. (Skottland).
Glen Clova: Medium store bær med god smak. Modner over en lengre periode. Store avlinger. Tornefri.
Glen Doll: Midt-Seinsesong. Modner noen dager seinere enn 'Glen Ample'. Noe mindre bær en 'Glen Ample', men med likt avlingspotensiale. Tornefri.
Glen Fyne: Tidlig-/midtsesong. Ny sort som modner noen dager tidligere og er litt søtere på smak enn 'Glen Ample'. Også noe større avlinger enn 'Glen Ample', men lite kjent hvor resistent den er mot vanlige sykdommer. Tornefri.
Glen Garry: Svært store bær med svært god smak.
Glen Lyon: Tidlig sesong. Middels store syrlige bær som er lette å plukke, og som holder seg lenge. Tornefri.
Glen Magna: Svært store bær med svært god smak. Svært store avlinger.
Glen Moy: Tidlig sesong. Store bær med god smak. Store avlinger. Unge greiner kan bære bær på høsten. Tornefri.
Glen Prosen: Medium store bær med god smak. Store avlinger. Tornefri.
Glen Rosa: Medium store bær med god smak. Middels store avlinger. Lett å plukke. Fungerer bra i kaldere strøk. Tornefri.
Leo: Syrlige bær med god smak. Middels store avlinger. Sprer seg sakte i ung alder. Tåler næringsfattig jordsmonn godt.
Malling Admiral: Store bær med god smak. Store avlinger.
Malling Jewel: Store bær med god smak. Store avlinger som er lette å plukke. Tåler frost.
Malling Joy: Store bær med god litt syrlig smak. Svært store avlinger
Malling Minerva: Tidlig sesong. Har kanskje størst og jevnest avlinger blant tidlig sortene. Modner noen dager etter 'Glen Moy' og 1 uke før ' Glen Ample'. Tornefri
Malling Promise: Store bær med god smak. Store avlinger. Sprer seg sakte i ung alder. Tåler frost.
Octavia: Seinsesong. Store bær som modner i august og september.
Preussen: Middels store bær med god smak. Egner seg ikke til lagring eller frysing (Tysk sort fra 1919).
Stioria' E: Store bær med god smak. Velegnet til lagring. Ikke tornefri. (Norsk sort fra 1988).
Tulameen: Svært store bær med god smak. Svært store avlinger som er lette å plukke. Modner over en lang periode. Tornefri.
Valentina: Tidlig sesong. Aprikosfargede bær.
Veten: Middels store bær med god smak. Under middels store avlinger. Hovedsort i Norge frem til 2003 da 'Glen Ample' tok over. Foreldrene er 'Asker' og 'Loyd George' (Fra Kise i Hedmark, 1964). Utsatt for Skottsyke. Kan ha problemer med overvintring på øst- og vestlandet. Fin til konservering, mindre egnet rå. Ikke tornefri. Mottagelig for rød rotråte.

Bringebær som modner på høsten:

All Gold: Gul variant av Autumn Bliss. Ikke tornefri.
Autumn Bliss: Store bær med en mild smak. Lett å plukke. Store og jevne avlinger. Ikke tornefri (1987).
Fallgold: Store og gule bær med søt smak. Holder godt på smaken ved frysing. Svært hardfør. Tornefri.
Polka: Kraftig vekst og store avlinger. Store bær med god smak og kraftig skinn. Ny hovedsort i Europa som er lite utprøvd i Norge. Modner noen dager tidligere enn 'Autumn Bliss'. Tornefri.
Zeva: Svært store bær med svært god smak. Svært store avlinger. Tornefri.

Kryssninger: Loganbær - Rubus x loganobaccus. Kryssning mellom bringebær og bjørnebær
                      Boysenbær - Kryssning mellom bringebær, bjørnebær og loganbær.
                      Sunberry - Kryssning mellom rubus ursinun og bringebærkultivaren 'Malling Jewel'
                      Tayberry - Kryssning mellom bringebær og bjørnebær. 'Buckingham Tayberry' er uten torner.

Skadeinsekter og sykdommer på bringebær

Bladlus - Aphidoidea : Både røtter, stengler, blader, blomster og frukter og bær kan angripes af forskjellige arter. De første symptomene på angrep av bladlus ses ofte som et klistrete og skinnende belegg på bladoversiden, kalt "honningdugg". Dette er bladlusenes sukkerholdige ekskrementer. Samtidig indikerer det at lusene finnes høyere oppe i treet. Sotdugg kan oppstå, som er et sotaktig belegg på bladene forårsaket av forskjellige saprofyttiske konidiesopper som spiser honningduggen. Disse skader ikke plantevevet, men kan hemme fotosyntesen. Bladlusskader ses ofte som krøllede, abnorme skudd, som utvikles som et resultat av direkte suging. Bladlus plasserer seg der er størst konsentrasjon av næring (sukker og aminosyrer), i knopper og på spissen av planteskudd.

Bladlus har mange naturlige fiender, men disse forhindres ofte fra å komme til bladlusene da lusene svært ofte drives eller gjetes av maur. Maurfeller åpner for rovinsekter. Jordekkeplanter som fordriver maur eller bladlus forebygger. Mange naturlige bladlussprayer er effektive, eksempelvis laget av bastard indigo.

Bringebærbille - Byturus tomentosus : Larven til bringebærbille kalles også for bringebærmark. Den lever i bærene, og fører til uappetittlige bær og soppangrep. For økologiske dyrkere er bringebærbille det største plantevernproblemet, med 40-80% av bærene ødelagt hvert år i eldre felt. Den er vanlig over hele landet hvor det vokser bringebær. Voksne biller kommer frem om våren, ca. 4 uker før blomstring. Eggene blir lagt i blomstene. Etter 1-2 uker klekker larven, som umiddelbart begynner å gnage i blomsterbunnen og senere på karten. En bille kan legge opp mot 200 egg, og normalt kun ett egg i hver blomst.

Fjerning av viltvoksende bringebærkratt rett etter avblomstring vil reduserer smittepresset. Det finnes feller med luktstoff som tiltrekker og dreper store mengder bringebærbiller før blomstring. Billene må fanges før de legger egg for at det skal bli færre larver i bærene samme år. I områder med mye bringebærkratt er ikke dette like effektivt. Angrep er kraftigst der det er mer skygge og bringebærplantene står inntil annen vegetasjon. Flere studier har vist at visse arter løpebiller, blant dem vanlig jordløper, har en preferanse for bringebærbille larver. Larvene er godt gjemt i bærene, men er såbare i fasen hvor de faller ned og forpupper seg. Et godt habitat for løpebiller under bringebærbuskene er derfor fordelaktig.

Det er ikke farlig å spise bringebærlarver, og de legger ikke noen demper på smaken av bringebær.

Bringebærglassvinge - Pennisetia hylaeiformis: Ganske vanlig nord til den sydlige delen av Nordland. Larven lever på bringebær og bjørnebær. Den bruker to år på utviklingen. Det første året borer den i rotstokkene, det andre året borer den seg oppover i de bærproduserende andreårsstenglene. Bladene på angrepne stengler visner og bærutviklingen stopper.

Angrepne stengler skjæres av så langt ned som mulig og destrueres.

Bringebærsikade - Macropsis fuscula: Bringebærsikade er utbredt på Østlandet, Sørlandet og på Vestlandet nord t.o.m. Sogn og Fjordane. Bringebærsikade er spesialist på bjørnebær, bringebær og andre Rubus-arter og kan overføre dvergsjuke ("Rubus stunt phytoplasma"). Dvergsjuke i bringebær skyldes fytoplasma, tidligere kalt mykoplasmalignende organismer. Dette er små veggløse bakterier som bare kan leve i silvevet i planter. Dvergsjuke er funnet i flere plantinger i Oslofjordområdet de siste årene. Symptomer på sykdommen er mange dvergaktige skudd som til sammen lager en heksekost, og planten dør etter hvert.

Bringebærskuddsjuke - Didymella applanata. Vanligst forekommende sykdommen på bringebær. Alle sorter kan bli angrepet, men det er stor forskjell på sortene. Høstsortene er mindre utsatt. Forebygges ved å fjerne gamle stengler og tynne ut i eksisterende. Luftighet motvirker at soppen får fotfeste. For stor tilgang til nitrogen er også ugunstig.

Bærtege - Dolycoris baccarum: Finnes i det sørlige Norge, langs kysten, til og med Nord-Trøndelag. De lever av plantesaft. Ofte finnes den på bærplanter, særlig bringebær, hvor den kan suge saft fra bærene som får en ekkel smak og en vond lukt.

Engperlemorvinge - Brenthis ino: Temmelig vanlig på Østlandet og Sørlandet, og finnes ellers i indre deler av Møre og Romsdal: Norddal og Sunndal. Larven lever på mjødurt og bringebær, eventuelt også andre Rubus-arter.

Flekkhalvspinner - Thyatira batis: Temmelig vanlig i Sør-Norge til Trondheim. Larven lever i juli-september på bringebær og bjørnebær (Rubus).

Flekkvingefruktflue - Drosophila suzukii: Denne alvorlige skadegjøreren ble første gang fanget i feller på norsk friland i august 2016. Formerer seg på alle typer myk frukt, deriblant bringebær, bjørnebær, blåbær, jordbær, kirsebær, plommer og druer. Kirsebær og bringebær regnes som særlig attraktive. Skadeomfanget er størst i høstproduksjon av bær. Nibio antar at vinteroverlevelsen i Norge er svært dårlig, men kilder andre steder beskriver den som svært tilpasninsdyktig, også i kaldere strøk.

Grønn stinktege - Palomena prasina: Finnes i det sørlige Norge, til og med Øst-Agder. Den mangler på Vestlandet, men er funnet i ytre Møre og Romsdal. Både voksne og larver suger plantesaft, ødelegger umodne frø. Ofte finnes den på bringebærplanten, hvor den kan suge saft fra bærene som får en ekkel smak og en vond lukt. Kan opptre svært tallrikt på prydrabarbara der den ødelegger frø og svarthyll hvor den ødelegger bærene.

Gråskimmel - Botrytis cinerea: Soppen er en svak parasitt da den trenger svekket vev eller sår for å infisere. Særlig bær er utsatt, men stengelen kan også bli angrepet av denne soppen. Det er spesielt i tette bestander med overvanning eller i nedbørrike vekstsesonger angrep kan bli omfattende. Smitten overlever mange år i jorda. I bringebær, bjørnebær, stikkelsbær og hageblåbær overvintrer gråskimmel hovedsakelig i årsskudd som hvileknoller, og de utgjør en viktig smittekilde for neste sesong.

Viktige forebyggende tiltak er å unngå for tette plantebestand og gjennomføre god hygiene i kulturen. En bør unngå mekaniske og andre fysiske skader på plantene.

Jordbærsnutebille - Anthonomus rubi: Jordbærsnutebille er utbredt i Sør-Norge, men den er også kjent på Vestlandet og opptil Nord-Trøndelag. Angriper hovedsakelig jordbær, men også bringebær, bjørnebær og rose der den gjør mye mindre skade. Jordbærsnutebille biter av blomsterknoppene i forbindelse med egglegging.

Liten frostmåler - Operopthera brumata: Alle slags løvtrær, inkludert frukttrær og bærbusker er utsatt. Liten frostmåler har svinginger i bestanden med topp hvert 9.-11. år. I de årene det er herjinger kan liten frostmåler føre til store økonomiske tap. Larvene kan renske busker for blad og blomster og slik redusere avlingene drastisk. De små lysegrønne larvene dukker opp tidlig, gjerne ved knopputspring der de graver seg inn og utholder blad- og blomsterknopper. Meisekasser og høy biodiversitet er den beste løsningen mot frostmålere.

Prakthalvspinner - Habrosyne pyritoides: Temmelig vanlig på den sørlige delen av Østlandet og langs Agder-kysten vest til Arendal. Larven lever i juli-september på bringebær og bjørnebær (Rubus).

Rosesikade - Edwardsiana rosae: Rosesikade er ofte et plagsomt skadedyr på rose som er hovedvertplanten. Den lever også på eple, pære, plomme, kirsebær, rogn, hagtorn, hassel og på bærvekster som jordbær, bringebær og bjørnebær.Skaden av rosesikade på frukttrær og bærbusker er oftest uvesentlig.

Rød rotråte i bringebær - Phytophthora fragariae var rubi: Gulning og visning av bladverket er de første symptomene. En mørk råte brer seg fra rothalsen og oppover i årsskuddene. Både på stenglene og på røttene er det en skarp overgang mellom sjukt og friskt vev. Hvilesporer av pseudosoppen overlever flere år i jorda (Opptil 15 år uten vert).

For å unngå spreding av sjukdommen til nye felt er det viktig å plante friskt materiale. God drenering gir dårlige vilkår for soppen, hevede bed er også et godt tiltak. Sorten 'Asker' er resistent mot rød rotråte, mens 'Veten' er svak. 'Glen Ample', er også utsatt for rød rotråte.

Sekundære saprofytter: Soppinfeksjoner som følger andre soppinfeksjoner og andre skader ødelegger for lagring og smitter andre lagrede bær: Fruktskimmel (Rhizopus stolonifer) når bærene er overmodne eller har hatt gråskimmelinfeksjon, og penselskimmel (Penicilium sp.) er vanlige i bringebær